Svetten pipler ut av hver en pore i panna, blander seg med solkremen og finner veien inn under solbrillene. Etter den søte kløe kommer den sure sviesies det. I dette tilfellet er det motsatt. Svien kommer først.
Høsten 2012 gikk jeg og min bedre turhalvdel, Lisa, Korsika på langs. I turens etterdønninger skrev jeg en liten nettsak for norske UTE. Den kan du lese ved å klikke HER.
Parkering og startsted ved gravlunden vest for Ryøya, øst for Bentsjordelva.
En spontantur til Malangen endte opp med telting i fjæra, gourmetmiddag en lørdag ettermiddag og diverse fjellturer av ymse kvalitet. Dagens var av beste sort med flott vær og tørr sti hele veien (kontra dagen før hvor vi grynna i snø for å komme til toppen som for øvrig ikke var en topp på noen måte). Vi starta fra kapellet på Bentsjord med oppbretta bukse og bare armer. Sommer i mai. Vi klager ikke!
Magnus med Bentsjordtind i bakgrunnen.
Just krauma oss opp kneika og over skoggrensa. Hund og eier fornøyd!
Nesten blikkstille på havet. Leina nyter utsikten.
Unge Davidsen.
Toppen i sikte! Siste delen rett før toppen bestod av noen småluftige og bratte partier hvor Leina nok en gang ble litt skjelven i buksa. Tips mot høydeskrekk hos hund mottas med takk. Det å gå nedover er derimot null problem, da løper hun så fort at hun nærmest stuper ned fjellsidene. Hos meg er det motsatt. Alltid lett å komme seg opp, værre når man skal ned.
Tromsø by.
Hei!
Menneskets beste venn sa du? Hun følger i alle fall etter meg uansett hvor jeg går.
Takk for turen!
Startsted og parkering ved innløpet av Ørnfjordtunnellen. Kjører du gjennom, kommer du til Fjordgård.
På Siste dag på Senja var for fin til å sette seg i bilen med en gang og kjøre hjem. Derfor gikk turen til fots 2. pinsedag. Man kunne nok gått på ski, men samtlige turtryner har sommerturabstinenser så skiene ble derfor liggende på biltaket og slikke sine siste solstråler for sesongen. Målet for dagen var Barden, en relativt liten knaus med en formidabel utsikt tross sin høyde.
Man vinner fort høyde og utsikt.
Turtryne.com
Hit men ikke lengre. Med småsko på beina ville det blitt noe strabasiøst å grynne seg hele veien til toppen da snøen var sånn tålig råtten. I stedet la vi oss paddeflate ned i lyngen og sola oss i en god time før vi rusla nedover til bilen igjen.
Davidsen med Senjas høyeste fjell Breitind i bakgrunnen (venstre).
Takk for turen!
Parkering på Hamn i Senja. Selve turen starter vis a vis Nikkelverket. Stien går forbi noen private hytter og opp til Storvatnet før den svinger av opp mot Sukkertoppen.
17. mai er liksom ikke helt det samme som det var da man var mindre. Vell, isen setter jeg fortsatt like stor pris på, men å gå i tog er liksom ikke like givende lengre. Derfor ble helga i år som i fjor, feira på Senja i skikkelig bomse-stil med høy solbrille-og turskofaktor.
Skogstad er med, som vanlig!
Skogstad og Hanssen på tur, denne gangen til Sukkertoppen like ved Hamn. Davidsen er fotograf.
Det ble mange av disse pausene. Viktig å nyte godværet. Vanligvis rekker man knapt å bli våryr for høsten banker på døra med rimfrost på bakken og gult løv.
Som du ser er området rundt Hamn et padleeldorado. Hvite strender og utallige holmer hvor man kan telte side om side med storslått natur.
Alle luftige partier måtte utforskes. Her gikk det 200m rett ned i havet.
Living on the edge. Leina var ikke like begeistra, og var i grunn rimelig skjelven i buksa hele veien opp. Høyder er ikke hennes sterkeste side.
To fornøyde tryner på tur.
På toppen hadde vi over en times pause hvor vi skratta, spiste kjeks og til slutt sovna i solveggen. Ikke ofte man kan sette seg ned på en fjelltopp og fremdeles være varm etter én time i mai måned.
Davidsen har inntatt horisontal stilling med Leina som hodepute.
Senja har den fordelen med at man trenger ikke gå spesielt høyt eller langt for å få formidabel utsikt. Ingen av toppene er over 1000m og de fleste av de stuper rett ned i havet.
Etter endt tur var det tilbake til basecamp, som for anledningen var hytta på denne holmen med ei særdeles skeiv og skrøpelig hengebro. 100 kroner til de som finner ei hytte på Senja med bedre beliggenhet!
Trenger jeg si mer?
Hvem klarer vell å takke nei når Skogstads inviterer til trivelig hyttehelg på Bjørnefjell? Ikke jeg. Derfor ble det nettopp slik. Været var ikke det beste da vi ankom fjellheimen i går, så kvelden ble tilbragt innafor hyttas fire vegger med hekling, god mat og latterkramper til tårene spratt og støle magemuskler var et faktum.
Etter en god natts søvn (det er noe med det å sove på hytte..) våkna vi til sol fra skyfri himmel. Det var nesten for godt til å være sant. Nå har vi hatt fire søndager på rad med knallfint vær, snart må det gå tomt for flaks. Turen gikk til Sivertsenhytta og forbi med en steikende, gul sol midt i fjeset mens lufta sto nesten helt stille.
Steinene rundt omkring så rimelig malplasserte ut, men denne var fin å ha pause på. Snakk om å ha en hund som fotfølger deg. Jeg er sikker på at om jeg hadde hoppa utfor en skrent, så ville Leina hoppa etter!
Skarpt lys til Skogstad som var gjennomført rosa for anledningen. Hold brillan!
Lisa og Leina vurderer om de skal tøre å hoppe ned fra skavelen eller ikke.
Lisa tok sjangsen og gjennomførte et splitthopp med stil!
Helt til hun skulle lande.
Vi laga vår egen lekepark. Leina var lykkelig for å springe løs og trakka opp all snøen på null komma niks.
Vi stoppa på Sivertsenhytta på vei tilbake. Enda en pause for å nyte sola.
Lisa løper rundt og leker fotograf. Jeg poserer etter beste evne.
Hun er i alle fall flink til å få fotoobjektene sine til å le..
En søndag som i utgangspunktet skulle tilbringes i appelsinskavlen med sjokolade og sunblock på nesa, ble til en aldri så liten topptur på pinneski. Det er ikke uvanlig når jeg og Skog er ute på tur, at vi girer hverandre opp og ender på en helt annen plass enn vi egentlig hadde tenkt. Turen starta fra Rustafjellet med mot i brystet og sol i panna, uten noen særlig form for mål og mening. Av og til er det fint å kunne lage både mål og mening underveis, slik vi gjorde i dag.
Etter å ha kryssa Øverlitjønna og kraumet oss opp skogen, var dette synet som møtte oss. Er det rart vi gikk lengre enn vi hadde planlagt?
Lisa falt overende og Leina gjør sitt beste for å sabotere når hun febrilsk prøver å komme seg opp.
Lisa danser med ulv.
Snøen tok veldig brått slutt for Lisa, og hun fikk et ublidt møte med lyng og andre buskevekster. Jeg gjorde som jeg pleier: peker, ler og tar bilder.
Turtryne.
Leina og jeg i stø kurs mot Hjerttindtuva som ligger til høyre i bildet. Det majestetiske fjellet til venstre er (ikke overraskende) Hjerttind. Et fjell vi har prøvd å komme oss opp på flere ganger, men har måttet snu pga vær og vind.
Hvorfor pine seg gjennom de folksomme skiløypene når man kan lage sine egne spor?
Så begynte oppstigninga mot Hjerttindtuva og fellene måtte på.
Lisa med Istind i bakgrunnen.
Og der, Hjerttindtuva!
Det skal ikke stå på utsikten i alle fall. Eller drahjelpa for den del.
Nok en gang blir vi overrasket over brattheten på disse fjellene. Vi var tidvis usikre på om vi skulle tørre å gå hele veien opp siden vi faktisk måtte ned igjen etterpå. På pinneski. Det er nemlig ingen enkel sak!
Sta som vi er ble det toppstøt denne gangen. Min tur å danse med ulv.
Kald vind, men Skog er optimistisk. Nedkjøringa var for de som lurte, ganske bra. Og litt skremmende da vi verken hadde kontroll på ski, armer eller ben. Den fine fjellsida var ikke mye hel da vi var ferdige med den. Kan for øvrig melde om særdeles bra snø av typen vår, og at flere burde komme seg ut i fjellet. Det er nå det er fint å stå på ski!
Å gå Korsika på langs er ingen lek. Eller dans på roser for den del. Det er en hard tur som må planlegges, fikses, ordnes, organiseres, spekuleres og ikke minst spankuleres. GR20 står for Grande Randonnée og betyr lang vandring på fransk, og er et nettverk av lange vandreruter i Frankrike, Belgia, Nederland og Spania. GR20 anses som å være den hardeste av alle GR-rutene. Og det med god grunn.
Utenom dette er det en del essensielle ting som må være med. Gode fjellsko er et must. Jeg starta fra Calenzana med et par relativt nye Crispi Hunter, men var nødt til å kassere de ved endt tur da sålen var nærmest slitt bort av varme, spisse steiner. Inni skoene er det særdeles viktig med nye sokker av god kvalitet for at beina skal trives best mulig. Når det kommer til klær for øvrig er det lurt å ha med litt av hvert. T-skjorte og shorts til bruk på dagen, og Gore-Tex jakke, bukse og en varm genser til bruk på kveldene. Solbeskyttelse i form av hatt/caps, solbriller og sunblock er aldri dumt. Viktig å smøre hver time da man svetter mye. En god sekk er alfa omega, særlig om du skal bære tungt. Jeg brukte Bergans Alpinist Lady 100L og har ingenting å utsette på den da jeg finner den sekken helt utmerket når det kommer til bæresystem og komfort. Siden hyttene ofte er svært folksomme burde man ha med et lett telt. Vi brukte MSR Hubba Hubba som veier lite, men som likevel har god takhøyde og ventilasjon. Inni teltet må du ha en god sovepose og et liggeunderlag. Nettene er kaldere enn man skulle tro nemlig, noe som Lisa fikk smertelig erfare med sin jalla sovepose fra Coop OBS. Jeg for min del hadde det fortreffelig i min Mountain Equipment Xero. Det blir i likhet med resten av verden mørkt om kveldene, så da er det lurt med hodelykt. Førstehjelpsutstyr er et must, da gjerne litt ekstra sportstape som også kan brukes til andre ting. Hyttene tar kun kontanter, så sørg for å ha med nok for hele turen. Det eneste jeg ikke tok med på turen som jeg savna, var gå-staver. Et undervurdert hjelpemiddel for å avlaste knær. Utover dette må man vurdere litt selv hva man ønsker å pakke i sekken, men mitt beste tips er: pakk så lett som overhodet mulig. Knærne dine vil takke deg for det senere!
Vi parkerte bilen helt vest på Takvatnet, og la ruta mellom Falkefjellet og Nitinden. Når man runder Mauktippen, får man en helt fantastisk følelse av å være langt til fjells (selv om man befinner seg noe sentralt), siden alt man kan se er hvite sletter og fjell. Deretter går det bortover og slakt nedover mot Myrefjellet og hjem til Takelvlia (Moen) via Helgemauken.
Turen starta fra Takvatnet. Vi fulgte vannet innover noen hundre meter før vi svingte opp mot Mauken. Blåtindan i bakgrunnen.
Vi fant en forlatt røye på isen som fortsatt var i live. Vi satte Leina på saken, men hun oppførte seg mer som om hun synes fisk var slimete og ekkelt. Jeg håper for hennes del at det ikke var tilfelle, men heller at apetitten var litt laber på starten av dagen.
Skogstad med reinsdyr og Tamokfjellene i bakgrunnen.
F.v: Lisa, Stein og Nils. Snøen holdt god kvalitet helt fra starten av. Det gjorde også været, utsikten og turfølget!
Snøen var ikke alltid tilstede.
Gamle og unge Skogstad (den unge bakerst).
Lunsj nummer 1 ble inntatt i særdeles trivelige omgivelser med steiksol, flott utstikt og altfor stor matpakke. Måtte sette Leina til verks for å lette på vekta da jeg har en tendens til å alltid ta med litt for mye. Det hjalp!
Påskestemning sa folk.
Oppstigninga mot Mauken gikk lett og radig, takket være en drøm av et skiføre.
Unge Skogstad er tilsynelatende fornøyd med tilværelsen.
Selvportrett. Mest for å bevise at jeg faktisk var med på turen.
Fjerne feller, smøre ski og drikke saft-pause.
Vi hadde også noen deilige, slake nedkjøringer. Skogstad kjører stil, type hockey.
Og dette er omtrent rett utfor husdøra vår. Uforståelig at ikke flere bruker området.
Skogstad og Nilssen finner flyten på vei ned. Leina prøver alltid å være et heste(hunde)hode foran og lykkes i de fleste av tilfellene.
Unge Skogstad koser seg i påskeværet. Malebarisk!
Som perler på en snor. Mauken i bakgrunnen.
Uendelige områder med urørt snø badet i sol. Vi kunne gått slik i flere dager i strekk uten å merke at vi ble slitne.
Kursen rettes inn mot Helgemauken. Veien dit gikk raskt unna med både synging i kanon, flerstemt og falsett. Fjellet ble så utrolig stille at vi var nødt til å lage litt lyd. Fra Helgemauken og ned mot Takelvlia fikk pipa en litt annen lyd da råtten snø og luggeføre ble en realitet. Ingen bilder fra den delen da jeg hadde nok med å holde meg på beina. Det å være hundekjører, fotograf og skiløper på en gang er utfordring nok i seg selv.
Et tyvetalls legendariske tryn, flerfoldige latterkramper og tolv slitne bein senere var vi omsider fremme i Takelvlia. Helgemauken ble etterlatt med en serie av kratere og skjeve skispor (Lisa og Stein toppa statistikken). Denne turen har brent seg fast som en av de fineste fjellskiturene jeg har hatt noensinne. Bevares. Takk for turen!!
Fra Setermoen kjører du E6 nordover. Ta av til venstre mot Tune. Parkering på Utby ved containere langs veien. Turen starter fra parkering. Labb innover mot Sommervoll og sikt deg inn der skogen ser tynnest ut.
Turen begynte ganske så traurig. Råtten snø og gråvær. Gnagsår fra dagen før. Dårlig humør, snørr og sure miner. Banneordene kom som perler på en snor. Sta som vi er, var det ingen av oss som hadde lyst til å snu selv om vi så litt mørkt på det hele. Som alltid på tur, får man lønn for strevet. Da vi kom opp til øverste del av skoggrensa var snøen helt formidabel. Sammentrykt vårslush med et tynt lag nysnø oppå. Litt som en nylaget kake med deilig glasur.
Målet i sikte. Tverrfjellet er et flott skue for skiglade mennesker.
Rart det der hvorfor det alltid blir så mye lettere å gå når man kommer over skoggrensa.
Lisa finner rytmen.
Fine flanker. Til de som tror at Tverrfjellet er kjedelig og flatt: det er det altså ikke. Vi ble nærmest litt tatt på senga. Ja, litt som kjærringa på julekvelden.
I bakgrunnen ser du Vesleala som vi var på for et par uker siden.
Leina er en meget sosial hund og stopper gjerne midt i bakken for litt kos. Lisa klarer sjelden å takke nei. Hun hadde vell egentlig ikke noe valg akkurat her.
Ulv.
To fornøyde tryner på toppen.
Lisa hadde med seg kokt egg på tur. Leina var veldig interessert.
Lisa tok en jafs. Det gjorde Leina også.
Og så var det den nedkjøringa da. Vi hadde grua oss litt på vei opp fordi vi var usikre på hvordan snøen og skiene ville gå overens. Og litt fordi enkelte partier var ganske bratte. Den usikkerheten forsvant før vi rakk å si vårslush.
Ord kan ikke beskrive snøen og stemninga på vei ned. De stakkars hyttefolkene nede i lia må ha blitt brutalt revet ut av ettermiddagsluren da gledesbrølene våre sannsynligvis var hørbare helt bort til Setermoen.
Undertegnede svinger svansen.
Leina nærmest fløy ned fjellsidene. Vi klarte å unngå å kjøre på henne denne gangen. Hunder og stålkanter er dårlig kombinasjon, det har vi lært to ganger. Det ble med andre ord en happy ending denne gangen. Takk for det. Og takk for turen.
Nordre Blåtind i Målselv er et av landets 85 fjelltopper med en primærfaktor på over 1000 meter. Er ikke det et godt utgangspunkt for en søndagstur så vet ikke jeg. Bilen ble parkert på Akkasætra omtrent 3 kilometer fra foten av fjellet. Før vi rakk å spenne på oss skiene, ble vi plukket opp av to trivelige mannfolk som skulle i samme retning. Dermed sparte vi oss for en times paddeflat anmarsj. God start!
Magnus og en stk lykkelig husky som satte stor pris på å løpe fritt.
Vi hadde til tider påskestemning og t-skjortevær på tur opp.
Det er flere enn meg som er over gjennomsnittet glad i snø.
Lemen eller ekskrementer etter reinsdyr? Ikke vet jeg. Leina tilbragte store deler av dagen med hodet under snøen.
Siste biten mot toppen var preget av whiteout og flau vind. Leina vet å holde seg i nærheten.
Det var dårlig med påskevær på toppen, så da ble det til at vi satte oss inni vindsekken og spiste brødskiver og halvannen kilo smågodt fra dagen før. Vi frykta det kom til å bli bremsesnø på vei ned, men det var faktisk overraskende bra. Det begynte med tørr snø på toppen og gikk gradvis over til slush og kramsnø. Nå kan bare 17. mai-helga komme. Jeg er klar. Takk for turen!
Fra Setermoen kjører du E6 nordover. Ta av til venstre mot Tune. Parkering på Utby ved containere langs veien. Turen starter fra parkering. Labb innover mot Sommervoll og sikt deg inn der skogen ser tynnest ut.
Da påska var preget av heftig snøfall, skredfare og jetlag var det i dag godt tilrettelagt for en trivelig søndagstur i et mere stabilt snødekke (og hode). Jeg, Lisa og Benjamin la av gårde rimelig seint til en forandring, men fant ut at det var like greit da det uansett er lyst til åtte om kvelden. Vi tok det med andre ord skikkelig piano opp bakkene med sang, tull og fanteri og hadde en solid lunsjpause i snøskavlen med sjokolade og solbærtoddy. Påskestemning på etterskudd og det smakte helt fortreffelig!
Turen gjennom skogen gikk radig og plutselig hadde vi den fineste utsikta over Bardu.
Leina sprang løs hele veien og så ut til å trives med det! Hun var en hårsbredd fra å fange en dum rype som satt bak et tre.
Vi var ikke de eneste på ski i området. I bakgrunnen ser du Tverrfjellet hvor to andre koste seg ned fjellsidene.
Ok +
Jeg og Lisa kom inn i skravlemodus og ble gående litt i bakkant.
Pompel og Pilt.
Kjapp drikkepause før vi fortsatte turen mot toppen.
Hjerttind i bakgrunnen (til høyre for staven min) som er neste mål på turplanen.
Benjamin med et av sine velkjente selvportrett.
Lisa ble litt målløs, så fint var det!
Sjarmøretappen, Leina leder an.
To bananer, en rett og en vrang.
Fine Istindan i bakgrunnen.
Benjamin trengte litt oppstramming, så jeg tok saken i egne hender.
Første mann til toppen!
Fine Leina!
Kjærleik (Lisa og Leina).
Nedkjøringa var fin over skoggrensa hvor det var solid såle og pudder på toppen. I skogen derimot var det skare og luggeføre, så det var seks (ti med Leina) slitne, men fornøyde bein som returnerte til bilene på slutten av dagen. Takk for turen!
Det er rart det der, hvordan hjemlengselen melder seg et par dager før hjemreise. Optimalt sett burde vi løpt rundt og opplevd mest mulig mens vi kunne, men når det meldes om snø og påskesol nord i Norge er det vanskelig å holde fokus. Både jeg og Kristin er vintermennesker innerst inne, og det gjorde ikke saken lettere. De siste dagene i Viñales ble derfor en rolig affære, noe som var like greit så vi kunne ta oss tid til å fordøye alle opplevelsene siden vi forlot vinterland en dag i februar.
På ren impuls satte vi oss på en buss som skulle ta oss til en strand. Palmer, sand og forhåpentligvis sol. Et par timer i buss, og 30 minutter med båt. Øya, som tilhører Cuba, består for det meste av mangroveskog. Det var det som møtte oss da vi gikk i land med båt. Jaja. Sump og skog, hurra! Lite visste vi om at det skjulte seg et aldri så lite paradis på andre siden.
Velkommen til Cayo Levisa. Øya er ikke store greiene, og det finnes kun ett hotell der. Hadde vi visst om det, hadde vi lett bodd der en uke.
Det var flere enn meg som var strålende fornøyd med å avrunde reisen til Cuba i dette paradiset.
Grunnet relativt lang og tungvint reisevei, var det ikke store folkemengdene å spore langs strendene.
Fra skogsbart hjemme, til tang og tarebart på Cuba. Kontrastene er enorme.
Utnytter de siste varme solstrålene før retur til Noruega.
Selvutløser gone wrong. Bare flaks at kameraet ikke falt i vannet.
Da leiebilen var parkert og levert, var det på tide å gjøre et siste sprell før vi forlot øya. For de som kjenner til Mexico, så er det vell ikke til å stikke bak en stol at Cozumel er et dykkeparadis uten like. Etter noen med runder dykking alene (vell, helt alene var jeg jo ikke, båten var fyllt til randen med breiale canadiere) synes jeg det var på tide å la Kristin få oppleve livet under vann siden hun ikke har dykka før.
Kristin får en kjapp innføring av instruktøren Morgan før vi legger på svøm.
Kristin viste seg å være et naturtalent under vann.
Undertegnede og Kristin (som for øvrig hadde litt maskeproblemer).
Det første dykket var under særdeles trygge forhold (les: grunt).
Denne karen prøvde å gjemme seg, men slapp ikke unna kameralinsa.
Etter hvert bevegde vi oss nedover på dypere vann.
Instruktørene hadde våtdrakt. Vi nordlendinger klarte oss fint uten.
Kristin stuper kråke blant korallene.
En ensom baracuda. Synd jeg ikke fikk tatt bilde nærmere, for denne karen hadde ganske stygge tenner!
Ramla over en slange også gitt. En ufarlig en sådan.
Man tager hva man haver!
Da Cozumel er en oey som er litt for stor til aa krysse til fots, ble det til at vi bestilte leiebil. Vi visste at det kom til aa bli en pygmé av en bil da prisen var latterlig lav (litt over 300 kr for en dag), men at det skulle vaere en boble hadde vi aldri droemt om. Ogsaa uten tak i tillegg.
Foerste stopp hadde vi paa en reggae / hippie bar hvor de spilte Bob Marley og solgte oel for en slikk og ingenting.
Man tager hva man haver!
Vi kjørte sykt fort.
Vi mista litt tellinga paa hvor mange fine strender vi ramla over langs veien. Og de fleste av de var gudsforlatte og helt uten folk.
Detta bildet ble tatt like etter at vi holdt paa aa kjoere over en bittelite beltedyr (som vi for oevrig vi trodde va ei pungrotte av no slag). Latterkrampe hallo!!
Et av de veldig faa fine bildene som ble tatt av oss.
Vi sosa rundt paa denne stranda halve dagen. Krystallklart vann, veldig lite folk og musikk paa oeret!
Og saa var det veldig goey aa bade der fordi det var saa store boelger. Smaa barn, store gleder!
Incoming waves…
Blubb blubb!
Cozumel er hittil den beste plassen vi har besoekt i loepet av reisen. Mexico er definitivt en plass jeg oensker aa komme tilbake til ved en senere anledning. Norsk «taco» kan ta seg en bolle.
Hadde en særdeles bedagelig start på dagen med boklesing i hagen og musikk på øret. Etter tre dager i Cancun er det deilig å kunne sette seg ned og nyte stillheten, den var det nemlig ikke mye av i partybyen.
Frokosten ble inntatt på en restaurant like over veien som lå vegg i vegg med et dykkesenter. Tidenes største omelett ble konsumert og etterfulgt av tidenes beste pina colada på stranda i horistontal stilling. Ferieslapp? Ja.
Dykkesenteret hadde tilrettelagt for snorkling med trapper og stiger overalt. Kristin synes likevel det var vanskelig å kraume seg opp på land uten å tippe over ende (den pina coladaen kan ha hatt en finger med i spillet).
Den lille havfruen.
Veldig fint vann i den her Golfstrømmen.
To saltvannsmarinerte nordlendinger klare for å steke seg litt i sola.
Vi hadde såvidt rukket å gå ut av flyet før vi var omringet av amerikanske, halvfulle ungdommer på vei til Cancún på årets store begivenhet, springbreak. Med ett skjønte vi at vårt opphold i partyby nummer 1 kom til å bli kortvarig da fest og fyll ikke står øverst på vår prioriteringsliste. Men når man først er i Mexico er man bare nødt å oppleve det som kan oppleves, så fest ble det. Til de grader. Cancún er selve definisjonen på fest, og har tatt ordet og dets betydning til nye høyder. En meter lange margaritas, wet t-shirt contests og dansing på bardisken er bare tre av mange stikkord. Vi var slitne i to dager etterpå, så det forklarer vell sitt.
Vi ble positivt overrasket over strendene i Cancún. Definitivt de fineste bystrendene jeg noensinne har vært på.
I utgangspunktet skulle vi campe på hostell av typen superjalla, men vi fikk en dårlig følelse av hele opplegget da hostellet var i et nedlagt kjøpesenter med fulle ungdommer, stillestående rulletrapper, tommer lokaler og ekko i gangene. I tillegg ble vi plassert på rom med to vilt fremmede og tvilsomme gutter med køyeseng på hver vår side av rommet. Vi emigrerte derfor til et hotell som viste seg å ligge i samme bygning, men som var rene luksusen i forhold. Og bare 100 kr dyrere. Veldig verdt det!
Med noen dagers høydetrening følte vi at vi endelig hadde overskudd til å se området rundt Cusco på sykkel. Vi booka guiding og sykler dagen før, og ble plukket opp i privat bil dagen etter. De to guidene våre virket usannsynlig flørtete i starten, men av en eller annen grunn feiget de ut da de kom oss litt for nærme (det kan ha vært fordi dusjen på hostellet kun inneholdt kaldtvann, og terskelen for å freshe seg opp var desto høyere).
Turen starta slakt nedover gjennom jordbruksområder og blomsterenger. Kristin og jeg ble kledd opp i knall oransje jakker for anledningen. Lekkert!
Det tok ikke lang tid før vi måtte ta vår første pause. Sykling i 3500 moh er slettes ikke det samme som ved havnivå.
Hunder var det nok av i Peru, og jeg har ennå til gode å se en i bånd. Denne karen holdt oss med selskap under lunsjen og telte tuggene våre.
Her er vi ankommet inkaruinene, Moray. Temperaturforskjellene mellom topp og bunn kan variere med opptil 20 grader. Hver terrasse har derfor sitt eget mikroklima, og teorien er at Inkaene brukte det som forsøksfelt for å finne ut hvilke vekster som var mest lønnsomme å dyrke i bestemte områder.
Peruviansk roadblock.
Samuel slipper handbrekket og suser ned dette partiet som var det deiligste på hele turen. Syklene vi leide var skikkelig skrimmelskrammel, så vi var numne i hender og fingre av å holde fast i styret da vi kom ned.
Kristin kom like etter.
Her er vi nesten ved turens ende med saltgruvene i bakgrunnen.
Saltgruvene var noe skitne da vi var der siden det var på slutten av regntiden og gjørme hadde blitt vasket ut i bassengene. Vanligvis er de hvite.
Pis!
I bilen på vei tilbake til Cusco var vi nødt til å stoppe for å nyte utsikten. Været denne dagen var noe lokalt med regn, skyer, blå himmel og sol på en og samme gang. Det snødekte fjellet i bakgrunnen er Salkantay.
On the roads back to Cusco, solbrente som vanlig. Alt som normalt!
Turen fra basen vår i Cusco til Machu Picchu starta allerede klokka 0400 på morran. Etter et uvisst antall timer i taxi, tog og buss var vi omsider fremme. Bussene her går litt sånn når det passer dem, så det var til tider nervepirrende med tanke på togbilletten vi hadde forhåndsbestilt fra Ollanta. Vell fremme ved Machu Picchu var det ei salig røre å finne ut hvordan billettsystemet deres fungerte. Vi løp rundt som to hodeløse høns i en time før vi fant ut av det.
Vi var sikre på at det kom til å bli en regntung og kald dag. Der tok vi feil.
Denne karen nekta å flytte seg da jeg skulle forbi. Slem lama!
Pis!
Godt forståelig hvorfor dette er et av verdens syv nye underverker.
Bildene taler vell for seg selv. Machu Picchu er virkelig et fantastisk skue!
Vi traff på to norske for første gang siden vi forlot fedrelandet for to uker siden.
Det var mange bratte skrenter og fjell i området. Hadde vært interessant og visst skadestatistikken siden ingen av områdene var særlig godt sikret.
Kristin lever litt på kanten.
At vi aldri lærer. Solen er så utrolig sterk i høyden, uansett hvor mange skyer som er på himmelen. Det tok meg nesten en uke før jeg fikk min vanlige hudfarge tilbake, og det var smerte å bevege armene i dagene som fulgte. Hei Aloe Vera!
Etter noen halvlate dager og akklimatisering i Cusco, var det endelig på tide med litt action. I dag sto rafting på dagsplanen. Bussen tok oss til bredden av Urubamba river hvor fjellene var mektige og grønne og solen skinte fra blå himmel. Vannet i elva er ikke verdt å nevne da den bar samme farge som kaffen jeg drakk i Lima noen dager tidligere.
Klargjøring av folk og utstyr.
To spente flettejenter som for anledningen ikke hadde smurt seg med alt for masse solkrem. Solen er sterk på 3400 meter!
Starten var ganske snill (eller kjedelig som jeg liker å kalle det). Masse tid til å beundre landskapet.
Og så tok det seg opp litt lengre ned i elva.
Vi ble til og med våte.
Og så tippa båten og vi endte alle opp uti Urubambas kaffe-vann.
Guiden hadde norsk hjelm (Sweet). Hurra!
Det ble mye tull og fanteri mellom slagene.
High fives ble det mange av nedover elva.
Etter et par-tre timer på elva var det godt å komme på land til ferdig laga lunsj og tørre klær. Guidene var nok ikke vant til så «manndige» kvinnfolk og sendte oss lange, skulende blikk da jeg på et tidspunkt plasserte ei tilsynelatende barsk spyttklyse i elva. På ett eller annet vis må de ha funnet det attraktivt da vi i etterkant ble tilbudt både salsadansing, is og jungelsafari. De ble fort ganske slitsomme så vi var nødt til å ta en god omvei tilbake til hostellet for at de ikke skulle finne oss. Ahoi!
Vi ble nok en gang positivt overrasket over Peru da vi ankom hostel Wara Wara i Cusco. Desidert den beste beliggenheten med utsikt over hele byen, og supertrivelig betjening. Isolasjon i veggene var derimot manglevare, så det ble noe kjølig på natta da temperaturen krøp ned mot 8 grader. Byen Cusco ligger 3400 moh (i Andesfjellene) så det forklarer hvorfor det er så store svingninger mellom dag-og nattetemperatur. På dagen kunne det nemlig bli opptil 30 grader når det var sol.
Flott utsikt fra verandaen. På kveldene kunne vi sitte å se på stjernehimmelen og uværet som raget i horisonten. Lyn og torden i Peru er slettes ikke det samme som lyn og torden i Norge.
Kristin vandrer gatelangs i Cusco.
Tok oss en trasketur oppi høgget ved hostellet og fant disse. Dette er altså en alpakka og ikke en lama. Forskjellen er at alpakkaen er mye mindre, og har mye mer ull i ansiktet enn lamaen.
Kristin stifter nye bekjentskaper.
Selv om vi ikke skjønte et eneste ord av hverandres språk, hadde vi det fryktelig morsomt!
Vi gikk enda litt lengre opp i høgget og fant disse her. Dette er en lama. En dressert en sådan, den rørte ikke et øyelokk mens jeg tok bilde. Digger personligheten til disse dyrene.
Hei lama!
Denne karen mente jeg ikke hadde vaska ørene godt nok og gjorde like så godt jobben for meg.
Tok med meg dyret og gikk en tur.
Vi fortalte våre innerste hemmeligheter til hverandre og ble perlevenner på et blunk.
Kristin og vår lamavenn poserer vellvillig. Sjekk den attituden!
Kristin tørker en svett panne bak en bunt lupiner. De første dagene merka vi høyden greit. Vi hev etter pusten rett som det var og korttidshukommelsen tok seg en fremskyndet ferie til Cuba. Om vi ikke var hodeløse høns fra før av, så ble vi det i alle fall av den tynne lufta.
Gudene vet hvor lang tid de har brukt på å lage denne muren..