Bedre sent enn aldri. Må av den grunn kalle dette for et tilbakeblikk fra turene vi hadde tidligere i vinter til Krokbekktjønna og Kjervelvdalen. Leina og jeg er (ikke overraskende) i hovedrollen som turtryner.
Charterfeber
Når samtlige passasjerer klapper idét flyet treffer rullebanen. Når en slesk, solbrun svenske med sidecut og hentesveis ønsker deg «hjärtlig välkomna» og geleider deg bort til rett buss før du rekker å si Gran Canaria. Når bussen er lyseblå og spiller Star-Tour sangen idét sjåføren starter motoren, og de sleske svenskene står og vinker til deg når du triller ut av parkeringsplassen. Når det første som møter deg på det lokale minimarkedet er VG og Dagbladet, Mills majones og Maarud potetgull.
Det er da det virkelig går opp for deg. Du er på charterferie. Reising for nybegynnere.
Blant bleikfeite nordmenn i Crocs og pastellbanden fra Notodden eldresenter, trakk vi ned gjennomsnittsalderen betraktelig. Da sykkelturene i fjellet var særdeles lange og krevende, ble resterende timer og dager tilbragt på sykkelsetet langs promenaden i Maspalomas. Grenen turistslalom ble født, og varierte i vanskelighetsgrad ettersom hvor lang reaksjonstid hver enkelt turist hadde. Kveldene ble tilbragt med tanter og dovendyr på Hotel Baobab, et afrikainspirert femstjerners hvor khakibukser helt ned til bakken var påkrevd under middagen.
Hjärtlig välkomna!
En bleik, men ikke så feit nordmann tar seg pause fra turistslalomen.
Sanddynene i kombinasjon med frisk bris bød på sand i håret. Og i underbuksa.
Med et aldri så lite bidrag fra meg (både foran og bak kamera), laga Magnus en liten filmsnutt fra kveldene langs promenaden.
Hej då!
Chira trail
Distanse: 36 km
Varighet: 4,5 time
Stigning: 540 m
Nedstigning: 1785 m
Beskrivelse: En variert tur med alt fra singletrack, grusvei, konglebonanza og asfalt. Den første delen av turen (som på kartet vises som stipla linje), er den desidert morsomste. Vær obs og hold øynene på stien da det er stor fallhøyde om du skulle finne på å bomme på stien. Enkelte steder er det også veldig løst og steinete. Her er det haisesong hele året, ha derfor ekstra luft i dekkene.
Transport: Fra vår base i Maspalomas tok vi buss nr 18 fra hovedstasjonen ved Faro (fyret nede i sentrum). Som resten av bussene på Gran Canaria, er det slettes ikke sikkert at du får med deg sykkelen i det hele tatt da det ikke er tilrettelagt for det. Du må derfor ikke ta det som en selvfølge, og heller være glad til om bussjåføren tillater seg å samarbeide. Vi gikk av bussen ved Cruz Grande.
Trøtte og fulle av forventning trappet vi opp på busstasjonen en tidlig morgen. Etter en hel del gestikulering med en spansktalende bussjåfør, fikk vi ta syklene inn i bussen og spenne de fast på kæppis-plassen mot at vi tok av forhjulet. Lite visste vi om at reisen opp til fjellene skulle utvikle seg til å bli bussturen fra helvette da vi måtte forsere et hundretalls hårnålssvinger med rimelig kort frekvens. Jeg, som ikke har vært bilsyk siden jeg var åtte år gammel, måtte kaste inn håndkleet fem stopp før vi egentlig skulle av da frokosten kom faretruende langt opp i halsen. Grønn i auan snubla vi ut av bussen og ble sittende i grøfta i lotusstilling i en times tid før vi klarte å bevege oss. Finfin start!
Knusktørr smalstisykling med et hint av furu. Til tider så tørr at det dannet seg støvsky og hindret sikt til den som sykla bakerst.
Magnus speider etter alternative ruter. Vi starta turen med å sykle en halvtimes tid i feil retning og på feil sti. Sti er kanskje ikke rette ordet i denne sammenheng da du trengte røntgenbriller og god luktesans for å kunne følge den. Det viste seg at vi (Magnus) hadde tatt av et kryss for tidlig, så sykkelstien etter noen meter utvikla seg til å bli en klatrerute gradert 5+. Davidsenkompasset var dermed oppfunnet, og er omtrent like bra kalibrert som kompasset til Jack Sparrow i Pirates of the Caribbean.
Jeg var første mann ut til å pungtere. Magnus gjorde det samme ikke mange minuttene etterpå. Ved å fylle mer luft i dekkene, klarte vi oss resten av turen uten å bli avbrutt av slangebytting og ufrivillige pauser.
Det var formidabel utsikt hele veien fra topp til bunn. Fjellene på Gran Canaria er undervurdert.
Det gikk ikke bare nedover, noe som var greit da man blir tidvis sliten i hodet og i hendene av å konstant være superfokusert.
Halvveis ned til sivilisasjon, og halvveis tom for energi. Det hjalp med påfyll av Oreos.
Det er viktig å ta seg tid til å nyte.
Rett før grusvei ble til asfalt, rulla vi forbi en gård med hester og diverse andre dyr med fire bein. Heldigvis var resten av turen asfaltsurfing, så vi rulla rett inn på pizzarestaurant i Maspalomas city før vi satte kursen hjem til hotellet.
Mogán trail
Distanse: 34 km
Varighet: 6 timer
Stigning: 1060 m
Nedstigning: 1324 m
Beskrivelse: Turen starter i Mogán og ender opp i Puerto Rico. Fra Mogán er det 113 svinger oppover med asfaltvei før man tar av på en tursti og må dytte syklene opp en knaus. Deretter går det straka vegen nedover mot havet med formidabel utsikt hele veien. Stien er varierende og består av både smooth og fartsvennlig singletrack, vulkansk sva og steinete, løs bråkesti. Ruta starter i Mogán (grønt flagg) og ender opp i Puerto Rico (rødt flagg). Ved Tauro deler stien seg, og man har tre valgmuligheter nedover. Mer detaljert kart over dette kommer.
Transport: Fra vår base i Maspalomas tok vi buss fra hovedstasjonen ved Faro (fyret nede i sentrum). Det går ingen busser direkte til Mogán, så man må hoppe på ny buss i forstaden Puerto de Mogán. Man er desverre ikke garantert å få med sykkelen på bussen da det ikke er tilrettelagt for det. Syklister som oss er derfor avhengig av en hel dose flaks og at bussjåføren er i godt humør for at det skal gå i boks. Vær oppmerksom på at bussene slutter å gå tidlig om kvelden, så det gjelder å ikke bruke for lang tid med mindre man ønsker å sykle helt hjem. Denne ruta ender opp i Puerto Rico og bussen derifra går direkte tilbake Maspalomas.
Det var deilig med en rast etter å ha konsumert utallige høydemetere med asfalterte hårnålssvinger. Man blir dessuten ikke særlig motivert og full av selvtillit av å konstant bli forbisykla av et tyvetalls landeveissusere i kondomdrakt, raske solbriller og bleiebukse. Når de i tillegg har hvilepuls og ikke viser avtydning til å være anpusten, danner det toppen av kransekaka.
I utgangspunktet skulle vi fortsette å følge denne sideveien opp til toppen av fjellet, men ble pent nødt til å snu da en ingrodd, spansk bondeknøl med pondus og en garantert hemmelig hasjplantasje nektet oss å passere. «No possible» ljoma det mellom fjellsidene mens han peiva febrilsk med armene og signaliserte at vi ikke hadde annet valg enn å svinge på styret og endre retning.
Ingen skam å snu. I alle fall ikke når det går nedover på tørr susesti.
Ytterligere høydemetere med asfalt måtte forseres før vi kunne svinge av og kose oss med 40 minutter sykkeldytting med solsteiken rett i skallen.
Her har stien akkurat begynt å bikke nedover. Magnus har funnet frem susebrillene og nyter godbiten etter å ha klatret over 1000 høydemeter. Like etter at bildet ble tatt og kameraet var stua ned i sekken, kom det plutselig to tilsynelatende lettkledde skapninger gående på stien. Det første jeg observerte var en mann i baris, men det tok ikke mange sekundene før det gikk opp for meg at vedkomne ikke bare var lettkledd, men splitter naken. Kona var åpenbart ikke like komfortabel og gikk med sekken på magen for å skjule det aller helligste. Det ble derfor desto mer utfordrende å holde blikket på stien, så valget falt på å suse rett forbi fortere enn Øystein Sunde rekker å si nudist.
Her et et av utsiktspunktene. Nede i dalen er Mogán.
Danseren og styrkeløfteren.
Rett ved dette punktet delte stien seg i tre deler. Da kun to av stiene var merket av på kartet, valgte vi å safe på den midterste da vi var lite gira på å sykle oss fast og potensielt kunne risikere å måtte bære eller trille syklene ned til sivilisasjonen.
Det siste partiet før vi kom inn på snill grusvei bestod av vulkansk sva med trapper, sprekker og løse steiner. For en nordlending som meg var dette god, men uvant kost. På et punkt fikk jeg sleng og sykkelen valgte å ta en annen retning enn jeg selv hadde tenkt. Undertegnede fikk dermed et hardt og halvbrutalt møte med Gran Canariske steiner like kvasse som den gamle kjøkkenkniven til mor. Resultatet ble derfor skrubbsår og en blå skulder. Heldigvis var resten av turen enkel plankekjøring og vi trilla inn i Puerto Rico i god tid før den siste bussen tilbake til Maspalomas.
Krokbekktjønna
Man trenger ikke å gå lange veien fra stuedøra for å entre stillheten og roen som naturen i Målselv har å tilby. Denna gangen starta vi fra, ja nettopp, stuedøra hjemme i Fagerlidal 55 en fredagskveld. Vi stappa pulken til Leina full av god mat, masse klær og kamerautstyr og sala opp med pinneski, hodelykt og feller. Turen gikk i mørket og vi måtte trakke løypene selv og finne fram til hytta uten noen som helst form for hjelpemidler annet enn en halvgod husk og en magefølelse som fortalte meg hvor jeg skulle gå. Det funka tydeligvis greit da jeg traff rett på hytta på første forsøk. Nå skal det sies at området er det jeg har ferdest mest i i løpet av min karriere som turboms.
Det lønner seg å være på godfot med sjefen på jobb når denne hytta står disponibel til enhver tid. Her er fra soloppgang lørdag morgen før vi gikk hjem.
Her er vi riktignok på vei tilbake til sivilisasjonen. Da vi gikk opp dagen før, var det en fantastisk nattehimmel med så mange stjerner at jeg er sikker på at jeg fant opptil flere jeg aldri har sett før. Vi ble bare stående og måpe til vi fikk kink i nakken mens kulda snek seg inn mellom kleslagene og lagde gåsehud på armer og ben.
Kveldshimmel utenfor hyttedøra.
Leina var som vanlig i ekstase over å få trekke pulk, og trakk like så greit Magnus i tillegg. Det letter litt på arbeidet når man har en slik arbeidshest.
Lina var stram som en fiolinstreng hele veien hjem igjen. Aller mest på slutten da vi skulle gjennom boligfeltet på glattisen. Det må ha vært litt av et syn nemlig. Jeg kjørte fremst og viste Leina hvor hun skulle kjøre, mens Magnus hang etter som et slips uten noen som helst form for kontroll. Det må være den ene gangen jeg eller noen andre i dette landet har sett selveste Magnus Davidsen ute av kontroll på et par ski. Disse var av typen langrenn og uten stålkant, men likevel.
Været var det ikke noe å si på. Det har vært spådd regn og ruskevær i flere dager, men det har liksom aldri slått inn. Heldigvis. Snø på overtid.
Takk for turen!
Utålmodig
Den tida på året når du sjekker yr.no hver time for å se om noe hvitt er i ferd med å ramle ned i hodet ditt de nærmeste dagene. Om temperaturen holder seg på den blå siden, og om det blir klarvær eller overskyet. Denne ventetiden kan til tider være uutholdelig, men i helga fikk abstinensene endelig roet seg litt. Snøen har i løpet av den siste uka lagt seg som et hvitt, deilig teppe over fine Målselv og øvrige deler av Nord-Norge. Dagene blir bokstavelig talt litt lysere med en gang snøen dekker bakken. Kveldsturene blir ikke like dystre, våte og mørke som de ofte er på høsten. Lyden av snø under skoene, under et par ski ned en fjellside eller under et akebrett ned brattbakken til naboen. Deilig. Kjære vinter. Velkommen skal du være!
Leina var stolt som en hane (høne?) for å få trekke pulk opp bakkene i Nordhus. Hun ble til tider så ivrig at vi måtte småløpe for å ta henne igjen der hun travet avgårde i skikkelig arbeidstempo.
Gammeldyret Lotta måtte også få være med, og så ut til å være fornøyd med det etter ansiktsuttrykket å dømme.
Leina er ikke helt rutinert på å trekke pulk, så hun trengte litt veiledning av sjefen innimellom.
Leina the hard working husky.
Det er vell overflødig å måtte nevne det, men været var upåklagelig og det var særdeles idyllisk stemning i skogen.
Noen blir lettere utålmodig av disse pausene. Magnus måtte sette seg på pulken for å holde henne igjen så hun ikke travet videre bortover myra.
Og med en gang hun fikk sjangsen, dro hun avgårde helt i sin egen verden.
Et relativt vanlig syn på vinteren. Når hun ikke løper eller trekker pulk, benytter hun hver eneste anledning til å putte hodet under snøen.
Ventetid del 2
Så var ventetiden forhåpentligvis snart over. Med melis på samtlige av Målselvs fjelltopper og slush på elva, raker det ingen tvil om at selveste vinteren definitivt er i anmarsj. Selv om jeg er gått inn i en slags ventedvale, har jeg likevel en trang til å komme meg ut. Og når en søndagsmorgen lokker med solgløtt og frost i bakken, er jeg ikke tung å be. Jeg tok derfor med meg min bedre halvdel, Magnus og bikkjedyrene og gikk en tur innover Andsfjellet. Vi var ikke de eneste som var oppi høyden for å ønske vinteren velkommen, og traff både kjente og ukjente på vandring.
Gammeldyret Lotta med en vinterlig Istind i bakgrunnen.
Gammeldyret gikk for det meste løs, mens den lille ulven har arbeidskontrakt som trekkmaskin.
Det var ikke mye igjen å hente av farger i lyng og kratt, og det lille som var måtte foreviges.
Turtryne og vennene hennes.
Leina og Magnus.
Takk for turen!
Ventetid
I mitt 24 år lange liv har jeg aldri opplevd en så fin høst som det vi har hatt til nå. Helga ble satt av ene og alene til å bare nyte. Sommertoppturabstinensene har for lengst begynt å gi slipp, og jeg er nå gått inn i en slags ventemodus. En ventemodus som vender inn hvert år på denne tiden. Jeg får ikke meg selv til å gjøre noe annet enn å bare vente. I dagesvis, ukesvis. Til og med flere måneder. Jeg fryder meg selv hver morgen det er frost på bakken. Jeg liker hvordan kulden slår imot meg når jeg går ut døra om morgenen, og hvordan den klare lufta nærmest stikker i lungene. Høsten er for meg som starten av desember for små barn. En eneste lang ventetid. Forskjellen er at jeg aldri vet når ventetiden er over. Det kan være i morgen. Det kan være om to måneder. Det er bare sånn det er. Når man venter på kongen. Deres kongelige høyhet. Selveste Kong Vinter.
Leina og undertegnede kan såvidt skimte melis på fjelltoppene.
Leinahunden finner seg i det meste.
Mange er ikke klar over at man ikke trenger å gå særlig langt for å nyte storslått natur. Området rundt Møllerhaugen var fantastisk vakkert i høstsol fine farger.
Det frosset is på småtjernene oppi Møllerhaugen. Godt tegn. Årstiden går rette veien. Endelig.
Vi var også og traska rundt oppi Myrefjell.
Leina er temmelig nedrøyta for tida, og ser bare halvparten så stor ut som det hun pleier. Magnus derimot sparer til langt hår og ser desto mer fluffy ut.
Leina tar et jubelhopp for at vinteren er i anmarsj. Hepp!
Keipen 938 moh
- Område: Senja
- Høyeste punkt: 938 moh
- Høydeforskjell / stigning: 663 m
- Vanskelighetsgrad: Middels
- Distanse: 7 km tur/retur
- Varighet: 3-4 timer
Startpunkt og parkering for denne turbeskrivelsen er ved tunellinnslaget til Ørnfjorden, også kalt Medfjordbotneidet som ligger rett øst for Medfjordbotn. Man kan også starte fra Medfjordvatnan lengre øst og følge Keipelva oppover.
Jeg var sikker på at sommeren var over når samtlige fjelltopper i Målselv var dekket av hvit melis da jeg sto opp fredags morgen. Regn og stadig synkende temperaturer og det faktum av løvet på trærne har begynt å skifte farge forsterket min mistanke om at Kong Vinter hadde planlagt et besøk førstkommende måned. Men ikke denne gangen. Kursen ble derfor satt mot den vakreste øya i hele Norge – Senja, hvor vi teama opp med Herr og Fru Davidsen.
Magnus og Leina med Breitind (Senjas høyeste fjell) i bakgrunnen.
Til venstre kan man såvidt skimte ryggen mot Grytetippen, til høyre er Keipen. Magnus jukser nok en gang, og bruker Leina som drahjelp for ekstra fart opp bakkene. Alise var gått i forveien, så vi tok henne ikke igjen før toppen. Denne Davidsen-klanen er ram på juksing altså.
Det som er så fint med Senja, er at turene er veldig lett tilgjengelige og korte slik at man fint rekker flere topper på en dag om man ønsker det. Det er kun Breitind på Senja som er over 1000 meter, og anmarsjer finnes ikke. Her nytes kaffen på toppen av Keipen. Leina vil også ha sin del av lunsjpakka.
Magnus klekker ut planer for vinteren…
Leina har det med å gå inn i transe når hun får kos.
Det er ikke alle former for kos som blir like godt mottatt. Dette ble litt vell klaustrofobisk for bisken.
Takk for turen!!
Istindtraversen
- Område: Bardu
- Høydeforskjell: 1877 m
- Vanskelighetsgrad: Krevende
- Distanse: 18 km (fra bil til bil, hele veien rundt)
- Varighet: 8 timer
Fra Buktamoen, kjør sørover i retning Setermoen. Etter Heggelia, ta av til venstre mot Elverum. Kjør over brua og fortsett mot høyre. Ta av til høyre hvor det er skiltet Fjellstad. Parkering ligger 4 km fra Elverumskrysset, stedet heter Iselvmo. Det er merket sti opp til hovedtoppen, Istind (Vestre Istinden på kartet). Videre mot Søre Istinden og ned til veien er det ikke sti / merket, så der må du finne veien selv.
I år som i fjor ble Vestre Istind (1489 moh) til Søndre Istind (1483 moh) traversert. Denne gangen i sol og fint vær, kontra fjoråret hvor det var tåke, sludd og dårlig sikt. Ideen ble lufta ved frokostbordet, og på ren impuls satte vi avgårde i t-skjorte og oppbretta bukser. Sommeren hadde visst tenkt å bli litt lengre selv om trærne allerede er begynt å skifte farge fra frodig grønt til gult.
Magnus Davidsen.
Hjerttind i bakgrunnen og et turtryne bada i sol.
Steinur er ikke mangelvare på Istind. Vanligvis bruker det å være kald vind mot toppen, men t-skjorta forble antrekk hele veien sett bort ifra pausene.
Her er Vestre Istind toppa, og vi har vandra ned på ryggen mot Søndre. Like etter vi forlot toppen, kom hele 17.maitoget masjerende oppover. Ingen valgte å ta veien videre slik vi gjorde, så vi hadde hele traversen for oss selv. Det står skrevet flere plasser at det anbefales å ha med guide, men er du vant til å gå i fjellet ser jeg ikke problemet med å gå turen på egen hånd med mindre du har fantastisk dårlig balanse.
Søndre Istind i sikte.
Vestre Istind til venstre, Tolvtind til høyre.
Litt over halvveis.
Deler av traversen har noen svært luftige partier som byr på sug i magen av forskjellig grad. Det var derfor vanskelig å følge toppen av eggen hele veien, noe som resulterte i tapte høydemeter. En meter ned = ti meter opp.
Obligatorisk klissklassbilde.
Lurt å holde seg på beina hele veien. Fallhøyden var til tider ganske stor.
Veien ned fra Søndre Istind kan være noe krevende da det er mye løs steinur, derfor ingen bilder derfra. Steinura er av den sorten med flate skiver som sklir oppå hverandre når du tråkker på de. Det var her ordet steinsurfing ble født.
Utallige never med blåbær og bringebær senere, var vi tilbake ved bilen. Skrubbsultne og slitne, men veldig fornøyde. Takk for turen!
Lyngsdalen
Med sånn halvveis bra værmelding var det ingen unnskyldning å sitte inne denne helgen. Den regelen gjelder for øvrig uansett vær. Man angrer aldri på en tur. Vi starta fra Furuflaten etter jobb med delvis kveldssol i panna og traska opp gjennom dalen og endte opp med å slå leir på en spot med 360 graders utsikt og det som bedre er. Isbreer og steile fjell på alle kanter.
Uslåelig kombinasjon dette.
Mor og datter «ser i véret».
Obligatorisk kosestund etter middag. Leina var ikke tung å be.
Magnus nytta sjangsen til å meditere litt på veien.
Siden dagstursekk var mangelvare på denne turen, måtte Leina ta seg av arbeidet. Hun ble litt sliten stakkar oppi steinura, så hun satte seg ned og måtte syte litt. Magnus gjør det han kan for å trøste.
Med noen gode ord og litt kos var alt i den skjønneste orden igjen!
Med en blidgjort hund tok vi turen opp til en av breene for å se den på nært hold. Leina hadde hovedrollen som balansekunstner.
Om dette var den tryggeste plassen å befinne seg på kan diskuteres. Friskt var det i alle fall.
Jeg fantaserte litt om å finne et fastfrosset ekorn i breen…
Blåtinden 1180 moh
- Område: Balsfjord
- Høyeste punkt: 1180 moh
- Vanskelighetsgrad: Middels +
- Distanse: 10 km tur/retur
- Varighet: 5 timer
B
Blåtinden, også kjent som den Sovende Soldat, er en lett gjenkjennelig fjelltopp i Balsfjord med sin karakteristiske profil av en soldat som ligger på rygg og sover med hjelmen på hodet. Startsted og parkering er på Kantornes. Turen har vært med på ti på topp de siste årene, og er derfor godt merket. Den Sovende Soldat er et flatt platå med relativt høy primærfaktor og derfor god utsikt til både Lyngen, Malangen, Indre Troms og Tromsø. Om vinteren arrangeres det verdenscuprenn i randonne her (www.arcticrace.no). Jeg har ennå ikke vært her på vinterstid, men soldaten er definitivt på lista!
Etter en natt i telt i Gjømmerdalen, møtte vi unge Davidsen ved Kantornes i elleve-draget. Dagen starta med tett tåke og gråvær, men det varte ikke lenge før skoidda letta og en knallblå himmel åpenbarte seg.
Både ulv og mennesker ble svette i sommerværet, så vi måtte stoppe og kjøle oss ned der det var mulig.
Magnus hadde joggesko og drahjelp så og si hele veien opp, så vi fant ut at det var derfor han hadde slikt et tempo oppover fjellsida (vet ikke om de knallrøde sokkene kunne ha noe å si). Jeg mistenker også RedBull i frokostblandinga.
En slak travers bortover før vi starta på oppstigninga. Det er ikke mye som minner om en sovende soldat her, men fra veien ser man det klart og tydelig.
Ikke et vindpust og blikkstilla på havet. Det er søndagen sin det!
Magnus og Leina skuer utover Gjømmerdalen hvor vi sov i telt dagen før. Lyngen i bakgrunnen med sine fantastiske fjell.
Siste delen mot toppen gikk i lettgått steinur.
Unge Davidsen/Asbjørn.
Her var det lettere luftig. Magnus og Leina skuler ned fra toppen med skjelv i knærne. Den spisse fjelltoppen i bakgrunnen mistenker jeg for å være Hamperokken.
Fjell er liksom ikke mangelvare i Nord-Norge.
Varden på toppen er i en klasse for seg selv. Asbjørn var nødt til å sjekke hvordan det så ut inni, mens Leina snoka etter nistepakka til naboene.
Etter en kort pause på toppen var vi på vei ned igjen. Vi brukte rett i overkant av tre timer fra bil til bil. Takk for turen!
Mljet
Så var vi kommet til et av turens mange høydepunkter, øya Mljet. En særdeles rolig og liten øy. Så liten og rolig at vi slet skikkelig med å finne et minimarked som hadde solkrem i hylla da vi gikk tom dag 2. Solkrem eller ikke, øya innehar en perle av en nasjonalpark bestående av to saltvannsinnsjøer som er badevennlig til tusen da sjøene blir som to oppvarmede basseng når sola står og steiker dagen lang.
Vi (som mange andre) leide sykler og tråkka oss vei rundt i Mljet nasjonalpark. Sykkel var en fin måte å komme seg rundt på da det gikk i radig tempo, og vinden virket svalende på to ellers så overopphetede nordlendinger som tilsynelatende aldri ble helt vant til varmen.
Magnus er strålende fornøyd med sykkelen sin…
Uti en av saltvannsinnsjøene kunne man se over til en øy med et gammelt kloster. Nå i dag er det vell bare kafeer og turister å oppdrive der.
Sola i auan sa du?
Da nasjonalparken var ferdig utforska, tok vi turen tilbake til basen vår i Pomena og videre utover for å finne en plass å plaske. Og se hva vi fant! Svømmeknappen del 3 ble også gjennomført her. Magnus besto med glans.
Det hender man får med seg blindpassasjerer.
Etter Pomena kjørte vi videre for å søke flere opplevelser. Veiene østover hadde tidvis meget god utsikt.
Her er leiebilen vår. Amerikansk. Uten motor. Og senere uten clutch.
Klissklass.
Til slutt endte vi opp helt ytterst i øst, på et bittelite tettsted med navn Saplunara. Uten noen form for plass å bo, klarte vi å karre oss til dette rommet med havutsikt og litt til. Dagene ble tilbragt på steinstranda rett nedenfor med ei bok og en og annen svømmetur.
Plitvice lakes
En av grunnene til at vi valgte å dra til Kroatia, var for å få med oss Plitvice Lakes. Nasjonalparken (bestående av 16 krystallklare innsjøer) var en av de første til å bli lagt til i UNESCO’s verdensarvliste. Innsjøene ligger etasjevis oppover dalen og er bundet sammen av små bekker og vakre fossefall. Den laveste innsjøen ligger på 367 moh, og den høyeste 1279 moh.
Nasjonalparken var svært godt tilrettelagt for turister (slik som han her på bildet) med ca 8 kilometer sti og broer for å krysse innsjøene. Om du tenker å dra kan det være greit å ha med seg gode sko, og sett gjerne av en hel dag for her er det mye å se! Det går også båt mellom noen av sjøene, eller du kan hoppe på ett av togene.
Med over 30 grader i skyggen og badeforbud var det på grensen til å være tortur.
Fargen på innsjøene varierer ettersom hvor mye mineraler og organismer som er i vannet og hvordan sola treffer vannflaten. Alt fra turkis og grønt, til grått og blått. Plassen er desidert på min topp 3 liste over de mest spektakulære steder jeg har vært i verden!
Fornøyd turist.
Fisk var i alle fall ikke mangelvare i innsjøene. Mesteparten av fisken vi så var ørret og Europeisk karpe. Jeg fikk også et glimt av en kreps da jeg krysset en bro.
Etter en lang dag med mye trasking, utforsking og svetting var det godt å komme til House Ines ute på landet og sette seg i skyggen med en kald pils. Overnatting i Kroatia er særdeles enkelt å finne. Det er veldig billig og ikke minst bra. For en natt i leilighet (privateid) betalte vi i gjennomsnitt 300 kr per natt for to personer. Det kryr av overnattingplasser langs veiene og i landsbyene, så man trenger egentlig ikke å forhåndsbooke. Selv brukte vi mobilappen til Booking.com flittig, i alle fall i starten av reisen.
Brač
Som de fleste nordlendinger i syden, tar det litt tid å venne seg til den brennende heten som finnes sør for polarsirkelen. Det ble etter hvert en daglig syssel å finne egnet badeplass for ikke å renne bort. Det ble derfor noen timer i bil og en del forvirring og bannskap over Kroatisk vei og skilting.
På øya Brač hadde vi base i Milna, en liten, rolig landsby ytterst i vest. Derifra var det flust av små badebukter å velge mellom om man orka å lete litt. Denne var fryktelig flott og lå passe øde til, men vi valgte å lete videre. Kresne nordlendinger altså.
Vi endte opp med denne plassen begge dagene. Helt greit for meg. Her var det bare å rulle uti havet når det ble for varmt på land. Det ble med andre ord mye rulling/stuping/kaving de to dagene vi var her. Værre var det når du skulle på land. Disse steinene er ikke særlig snille med fotsålene, og kråkebollene gjorde ikke saken lettere. Badesko anbefales om du tenker å ta turen!
On your mark.
www.stupedama.no
Ninja turtle og ballerinaen.
Smil da, Magnus! Her har han gjort seg klar til svømmeknappen del 2. Fortsettelse følger.
Kamenjak
Det første vi gjorde da vi gikk av flyet i Rijeka, var å hente ut leiebil. Forhåndsbestilt sådan. Denne gangen av typen amerikansk servert henholdsvis uten motor. Om jeg hadde orka, ville jeg nok akselerert fortere på trehjulssykkel. Etter en Kroatisk times venting i kø hos leiebilfirmaet (sånn ca tre norske timer) var vi endelig fri. Uten noen særlig stor plan, satte vi kursen mot Istria som ligger nordvest i Kroatia. Den første plassen vi endte opp på var Medulin, helt på sydspissen.
Dagen etter ankomst ble tilbragt i Kamenjak nasjonalpark. Hele parken var et eneste stort nettverk av veier og stier av meget varierende kvalitet, så det var til tider utfordrende å finne fram uten noen form for fornuftig kart eller retningssans.
På jakt etter bortgjemte badevennlige klipper uten overflod av folk.
Bleike og særdeles svette nordlendinger med godt mot.
Vi fant, vi fant! Det kom selvfølgelig flere folk etter hvert, men vi hadde den beste spoten.
Magnus forbereder seg til svømmeknappen.
Det er vell overflødig av meg å tilføye at vannet var usannsynlig klart.
Svømmeknappen del 1 bestått.
Så var det bare å finne tilbake til bilen da..
Vardfjellet downhill
Til tross for forstuede ankler, duskregn og dårlige bremser gikk turen i dag til Vardfjellet på Finnsnes. Det vrimler ikke av knallgode sykkelstier i Målselv, så man må som oftest sette seg i bilen for å få ræsersykling av god kvalitet. Dette området er et av de bedre, med flust av valgmuligheter når du skal nedover. Maaange flere enn de få linjene du ser på kartet.
Vi fulgte løypa som gikk fra Finnsnes sentrum fra vest. For noen uker siden sykla vi den som gikk ved alpinanlegget (stipla linje). Begge alternativene er kruttgode, men søker du mer fart og flyt er den ved alpinanlegget å foretrekke. En annen mulighet er å fortsette mot Trollvika, men dette alternativet er enda ikke utprøvd av Turtryne og Davidsen.
Magnus med ny sykkel. Så stolt!
«Bare gå helt vanlig og lat som at æ ikke tar bilde». Ja særlig. Magnus Poser Davidsen.
På toppen er det ei bu hvor man kan finne ly for vær og vind og skrive seg inn i boka. Fint var det, for da vi kom ut igjen var det skikkelig hold brillan+sykkelhjelmen-vær. Sidelengs regn og motvind som gjorde at man slapp å røre bremsene i starten.
Magnus lener seg på vinden.
Vrrrrooooooom!
Artig for ungan. Vi endte opp med å ta en litt annen vei ned enn vi gikk opp, noe som resulterte i litt asfaltfikling tilbake til bilen. Null stress for slike med god retningssans (…). Takk for turen!
Helgemauken på sykkel
Nå er det kanskje ikke den beste sykkeltoppen som finnes i Norge, men det måtte prøves ut som alt annet. Etter flere turer hit til fots, kunne vi bare ikke glemme det ene, fine partiet som var på toppen. For å komme til herlighetene måtte vi sloss med Målselvmygga et par times tid nede i skogen før vi kom høyere opp og den måtte gi tapt mot vinden som var mer eller mindre nådeløs denne dagen.
Vi var ikke lenge på toppen før vi satte kursen beint nedover. Magnus styrer farta og jeg henger meg på etter beste evne.
Vroooom.
Da sykkelhjelmen fremdeles er i posten, så jeg meg nødt til å ty til klatrehjelm. Veldig nødvendig og veldig mye bedre enn ingenting.
Fin utsikt over Målselva og Vassbruna til høyre.
Lisa er fotograf, Leina er fotogen.
Leina var passe skeptisk til hele opplegget som dere ser av ansiktsutrykket. Tror hun er redd for at sykkelen er min nye hund!
Magnus i farta med undertegnede hakk i hel. Det ble mye tett skog og tungsykla myr før vi kom oss hjem, gjennomvåte og gjørmete. Akkurat slik det skal være.