Du skal lete lenge for å finne en gladere laks enn en Leina som får bære kløv med masse mat i! Det er vell lite i denne verden som gjør meg lykkeligere innvendig, enn å se smilende hunder.

Det ble i overkant varmt mellom flekkene i de lyngkledde bakkene. Leina gjør et tappert forsøk på å finne skygge bak en kvist.

Kjekkas Davidsen later som ingenting, og finner sin naturlige posisjon foran kameraet med toppen av Roalden i bakgrunnen.

Hysterisk varmt! Leina ble så desperat etter å avkjøle seg, at hun planta ansiktet i gjørma og trykka til som om det var kake.

Altså, folk kan si hva de vil, men det er ingenting (og da mener jeg INGENTING) som slår Nord-Norge på en godværsdag. Det er vell kun mygg, klegg og andre flyvende skapninger som kan sette en demper på dager som dette.

Så var det jo slik at vi ikke tok turen opp Roalden med sekken full av kamerautstyr og pannekaker for ingenting. Magnus var innleid av Crux Film til å fange øyeblikk fra Xreid Senja, og hadde med seg et dobbelt dusin med duppedingser og batterier. Jeg og var med som kameraassistent og kaffekoker. Leina var sherpa.

Det går liksom greit i motbakkene når man har denne utsikten.

En smilende Leina i kveldssol.

Men and their toys…

Vi var på plass på vår location ca kl 22.00. Nå var det slik at de første løperne var ventet på Roalden ca kl 02.00. Det skulle vise seg å være en grov feilberegning, og vi ble sittende og vente til klokka 10.00 neste morgen! Heldigvis hadde vi planlagt komfort da vi pakka sekken, og hadde med sovepose, jervenduk og en god del mat (men ikke nok..). Vi la oss derfor å sove på ei fjellhylle, og oppdaterte oss jevnlig på GPS-trackinga for å følge med på hvor løperne befant seg til enhver tid. Jeg priser meg lykkelig for at vi var så heldige med været. Det hadde ikke vært like gøy å sitte her i regn og sidelengs.

Leina vet å sette pris på et ordentlig snøbad.

For en hund. For et sted. For et vær.

Det er viktig å snu seg av og til, for å få med seg utsikta på vei opp. Litt for å ha en unnskyldning for en pust i bakken. Fotopauser pleier også å hjelpe på når lårene begynner å bli sure.

Leina er godt vant til å være med på alle mulige slags utflukter. Både til lands og til vanns. Høyt og lavt. Men jeg tror at hun prøvde å si til oss på dette bildet, at hun foretrekker å stå litt lengre unna kanten på stupet. Hun løste høydeskrekken ved å knipe igjen øynene og drømme seg bort til fjærsteinene i Senjahopen.

Nøyd Leina med kløv.

Er det dette som kalles sjarmøretappe? Jeg tror til og med det er selve definisjonen.

Leina er etter all sannsynlighet verdens mest tålmodige hund. Her satt vi på toppryggen av fjellet og venta. Vi klarte fint å sovne der også. Jeg sov ganske godt, helt til jeg i halvsvima begynte å tenke på at jeg lå 2 meter fra stupet og at søvnvandring er potensielt dødelig i slike omgivelser.

Jeg kan ikke fatte og begripe disse løperne. Tenk å cruise gjennom slikt terreng i den farta. På bildet er deltager nr 1. Leif Abrahamsen, som fullførte og endte opp på en 12. plass. Tenk på alle høydemeterne og kilometerne de har løpt på 24 timer. Hele Senja på langs hvor vi brukte en knapp uke. Det er nesten flaut å innrømme at jeg selv var rimelig støl etter en liten vandretur til toppen av Roalden hvor vi hadde et hav med tid. Jeg bøyer meg i støvet. Jeg lurer veldig på om disse ultraløperne også blir støle etter en slik bragd. Om ikke, så begynner jeg å stille spørsmål om hva de egentlig er lagd av.

Leina hadde ikke så veldig lyst til å gå ned der. Det hadde i grunn ikke jeg heller.

Det hersket vell ingen tvil om hvem som stod som hovedsponsor av arrangementet. Gjennom portalen skimtes Erfjordstranda.

Lille Krølle våger knapt å stikke nesa over kanten.

Flott og flatterende bilde.

Denne hunden har rykte på seg for å grise når hun drikker. Hun tar tre slurker vann, hvor to av de renner ut igjen.

Et siste bilde for dagen. Leina var flink hund, og gikk pent bak stort sett hele veien ned. Deler av turen gikk hun også løs. Kom hun for langt foran, venta hun til vi var gått forbi igjen. Det er så behagelig når du slipper å korrigere og kommandere. Hun gjør jobben sin, og hun elsker det. Takk for turen!

Du slipper å vase rundt i skogen, siden turen starter rimelig høyt over havet.

Maylinn og toppen i bakgrunnen. Blant klegg og svartfluer banet vi vår egen vei opp dette mektige fjellet. Heldigvis for oss, så er mygga mest aktiv på kvelden, så slapp vi å hanskes med alle de tre slagene.

«Æ blir gaaaal!! Ååååååh! Satans kleggjævla!» sa ho og jogga opp snyfonna. Med en kondis som gikk ut på dato i fjor, ble det en del pesing på samtlige turgåere i et tappert forsøk på å rømme fra kleggen. Den så ikke ut til å ta skade av tynnere luftlag, og holdt følge med oss et godt stykke opp i fjellsida. Det rare var at den hadde mer lyst til å fly rundt ørene våre og irritere, enn å sette seg ned og spise.

En av de få gangene Bajas faktisk poserer bevisst. Pelsen er kommet seg nå som den værste røytinga er over, og han ser ikke lengre ut som en nakenhund.

Kjekkere kjekkas skal du lete lenge etter.

Deeer oppe er toppen. Bare sjarmøretappen igjen. Det skulle vise seg å bli litt mer utfordrende enn først antatt. Bildet rettferdiggjør ikke fjellet, det var nemlig brattere enn det ser ut til her.

Disse her var i flertall, og likte seg aller best svirrende rundt Bajas. Heldigvis for han, så greier ikke kleggen å stikke gjennom den tykke pelsen. Ulempen med pels, er åpenbart at det blir over middels varmt når gradestokken bikker 15 pluss. Man får sjelden i pose og sekk!

Stormoa inviterer til melkesyrefest og klyving på alle fire.

Nesten på toppen – selfie.

Bajas var sulten og tørst da vi nådde toppen, og fikk servert middag med utsikt! Dinner with a view. Han var som ei fjellgeit opp steinur og bratt terreng. Måtte jo selvfølgelig syte og klage litt, men med en liten dose godord gikk han på som bare det. Fjellturer som dette er veldig fine for å bygge opp tillit mellom hund og menneske. Bajas ville nok aldri gått opp dit uten at jeg hadde hatt troa på han og bedt han fortsette. En liten «mental dytt», var alt som skulle til. For å nytte maksimalt utav hunden, er det svært viktig å kunne stole på hverandre.

Denne gangen seiret høydeskrekken over Maylinn, og hun fant det best og vente på ei fjellhylle mens jeg og Bajas gikk til toppen. Vi hadde dermed hele platået for oss selv. Med ei steikende sol, utsikt til evigheten og en god nistepakke kosa vi oss gløgg. Neste gang tar jeg med telt opp hit.

Senja – du er et flott skue! Jeg blir aldri lei.

Vet ikke hvem som var svettest av disse to.

Turen ned ble jo et kapittel for seg selv. Å ha hund i bånd i slikt bratt terreng, er mer livsfarlig enn noe annet. Om du sender hunden først, risikrerer du å bli dratt nedover før du har funnet fotfeste. Løsningen ble derfor å slippe Bajasen løs, selvfølgelig etter at vi grundig hadde sjekket området for både folk og fe. Det gikk riktig så fint. På et punkt passerte jeg Bajas, og lot han gå bakerst. Det viste seg å være et dumt valg, da han satte seg på rumpa i protest og nektet å gå noen plasser før jeg kom og hentet han! Se en gang til på bildet, og du vil se en hvit, over middels kostelig hund litt til høyre langs ryggen. Der satt han uten å røre seg av flekken. Lenge. Uten å si et ord. Han bare satt der. Jeg tviler på at det var fordi han tok seg tid til å nyte utsikten. Han kom derimot logrende mot meg da jeg gikk han i møte, og fortsatte nedoverturen som om han aldri hadde gjort noe annet…

Det var til tider nok å konsentrere seg om å sette den ene foten foran den andre. Noen (les: Maylinn) hadde gruet seg altfor mye til returen grunnet løst underlag kombinert med bratt terreng. Det skulle vise seg å bli plankekjøring, da vi valgte å følge den østvendte fjellsida. Der var det snillere sti, og ingen bekymringer. No problemas!

Skeptisk sa du?

Kleggen orket ikke å komme oss i møte da vi entret skogen. Det var fint, for da slapp vi å sette oss i bilen kokforbanna! Med andre ord, så var vi enige om at det hadde vært en fin tur 🙂